Den blomstertid nå kommer
med lyst og glede stor,
den kjære, lyse sommer
da gress og grøde gror.
Nå rører solens armer
ved alt som før var dødt,
de blide stråler varmer,
og alt på ny blir født.
De fagre blomsterenger
og åkrer rad på rad,
de grønne urtesenger
og trær som skyter blad,
hver blomst, hver spire
minner oss om å ta imot
det lys som alltid skinner
fra Gud, vår skaper god.
Vi hører fugler sjunge
med herlig jubellyd!
Skal ikke da vår tunge
lovsynge Gud med fryd?
Min sjel, opphøy Guds ære
med lov og gledesang!
Han vil oss nådig være
som før så mang en gang.
Gud signe årets grøde
i alle verdens land!
Gud gi oss daglig føde
fra jord og hav og strand,
og hjelp oss du å dele
med andre det vi har,
vårt liv, vår jord, det hele
er ditt, vår Gud og Far!
Du kjære Herre Kriste,
du sol med klarest skinn,
la hjerte-isen briste
og smelte i vårt sinn!
La dine budord følges,
og mett oss med ditt ord,
la nådens lys ei dølges
for oss på denne jord!
------------------------
Denne salmen ble skrevet av
den svenske presten
og teologiprofessoren,
Israel Kolmodin i 1694.
Landstad oversatte den til norsk
i 1861.
Svenskene regner den som sin mest
elskede sommersalme, og i 1944
ble det reist en minnestein på stedet
hvor den ble til. Det var en
midtsommerdag som Kolmodin skulle
preke i den gamle middelalderkirken i
Gahn på Gotland. På veien dit tok han
seg god tid gjennom skogen og over
de grønne markene.
Grepet av stemningen og blomsterprakten
stanset han opp og begynte å skrive sin
salme.
Melodien er en folketone fra 1500-tallet
og ånder av den samme fred so
Kolmodins tekst.